Å VOKSE OPP I TO KULTURER

Å vokse opp i to kulturer er en velsignelse. Når man vokser opp i et land, men egentlig kommer fra et land på den andre siden av kloden, lærer man å se verden fra et større perspektiv. Etter hvert som man vokser opp, erfarer man at det ofte er to sider av en sak. Som innvandrer liker man ikke å bli dømt for sin tilhørighet, men den gylne regel sier ”Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg”. Når man selv ikke vil bli stigmatisert tvinges man til å ikke generalisere andre heller. Det er noe av det fineste jeg har lært, en av de beste gavene som innvandrer: Å forsøke å ha et åpent sinn og å se ting fra et annet perspektiv.
I tillegg får man muligheten til å dra det positive ut fra to kulturer og muligheten til å kritisere begge. Dette er nok med på å gjøre slik at man forsøker å hele tiden se en sak fra to sider.
Det å ha en annen religion og kultur enn majoriteten gjør at man ikke tar noe som en selvfølge. Å finne sin egen identitet er noe som man tvinges til å gjøre selv, man kan ikke bare følge massene, f.eks å be fem ganger daglig. Det er ikke noe man gjør for at alle andre gjør det, det valget må man ta selv.
Man må reflektere mye over hvem man er, hvordan man ønsker å leve, hva slags omgivelser man trives i, og ikke minst må man begrunne det overfor de mange nysjerrige mennesker rundt seg. Man blir grillet om, i mitt tilfelle, Islam og Pakistan, som om man var presten selv eller en veldig erfaren og bereist journalist som kjenner alle forhold i Pakistan. Egentlig er jeg jo et helt vanlig menneske som ikke kan mer om Pakistan enn nordmenn kan om Norge eller hva som står i Bibelen. All denne refleksjonen over hvorfor vi gjør som vi gjør, de riktige ordene man ikke finner for å kunne forklare noe, tvinger oss til å søke kunnskap og definere oss selv. Dette kan selvfølgelig være vanskelig, fordi det er mange sider ved et mennesket. Allikevel er dette noe som hjelper oss å finne frem til noen holdepunkter, til hva man vil med livet, til å tørre å gjøre ting på sin måte.
Kanskje er det også positivt å komme fra et fattig land fullt av problemer. Da er man hele tiden forbundet til det forferdelige som skjer i verden. Gjennom besøk i Pakistan lærer man hva livet virkelig kan by på, og man blir mint på hvor heldig man er. Kanskje er dette noe som kan motivere til å gjøre noe med alle privilegiene man har fått: ta en høy utdannelse eller hjelpe mennesker.
Det morsomme med å ha røtter både til den pakistanske landsbygda, og det å ha rike slektninger som lever luksuslivet i storbyene der, og det å være oppvokst i Norge, gjør at man føler at man passer inn overalt. Jeg tror jeg kunne ha klart å delta på en av kongens bursdager på slottet uten å klovne meg ut for mye. Samtidig er jeg bestevenn med fluene og fortrolig med kumøkken som henger der til tørk på husveggene i landsbyen.
Selvfølgelig er ikke det å være innvandrer bare en dans på roser. Det kan være vanskelig å leve opp til foreldres mål, de norske som ønsker at man skal følge ordtaket ”When in Rome, do like the Romans”- mål, det kan være vanskelig å leve 100% slik din religion eller kultur ønsker.
Jeg kommer fra BV/Lommedalen. Med andre ord har jeg vært eneste innvandrer blant et hav av blonde hoder. Da jeg var liten vet jeg ikke hvor klar over denne forskjell jeg selv var. Jeg tegnet jo meg selv med gult hår! Uten å tenke over det. Til en dag tanten min så rart på tegningen og sa: Du har da ikke gult hår. Så sluttet jeg med det.
Som den eneste blant andre nordmenn kommer det en tid hvor man ikke kan sosialisere like mye med dem lenger. Når de begynner å få kjærester, når de begynner å drikke, når de begynner å arrangere fester for begge kjønn. Og hvem skal man gå til da? Vanskelig å få reell forståelse fra foreldrene. Ikke bare nok med at de legger pakistanske verdier og sin ungdomstid i Pakistan til grunn, men den pakistanske landsbygda på 70-tallet! Og den pakistanske landsbygda på 70-tallet, er så fjernt fra dagens storby-Pakistan som det er mulig å komme.
I Pakistan i dag føler jeg meg noen ganger ille til mote blant alle de pakisterne som skal prøve å være så moderne- selv jeg som kommer fra Norge. Her er det en annen ting som kan bli litt kjedelig innimellom: noen ganger blir det vanskelig å passe inn i både Norge og Pakistan, og så sitter man med følelsen av at man ikke har noen ting. Dette motstrider det jeg sa om å passe inn overalt, men så motstridende følelser har man altså som innvandrer. Akkurat som norske værforhold, forandrer de seg fra dag til dag.
”Du har så vakre pianofingre!” pleide en norsk familievenn av oss å si og sette meg på pianoet sitt. Det er et av de komplimentene jeg kommer til å huske lengst. Helt fra jeg var liten har jeg vært fascinert og tiltrukket av piano, sang, kunstløp og teater. Ballsport var aldri noe for meg. Men som jeg skulle ønske det var. Alle mine musikalske interesser og kanskje evner som kunne ha utviklet seg, har aldri kunne blitt til noe.
I vår kultur er ikke slikt anstendig. Det er greit for moro skyld, for pakistanere er egentlig et veldig danseglad folk og en gjeng musikkelskere. Det finnes ikke en pakistansk reklame uten en bollywood melodi i bakgrunnen. Og har dere noen gang vært i pakistansk bryllup, så har dere kanskje fått se hva ekte dans er for noe. Men å gå på en skole hvor man lærer det, eller velge det som profesjon, det er ikke anstendig.
Motsatt kan man jo også bli oppgitt innimellom. Det er ikke så veldig hyggelig når dine egne klassekamerater sitter og snakker ikke fullt så positive ting om innvandrere, rett opp i ansiktet på deg. Når de merker at jeg er der er reaksjonen: ”Men vi snakker ikke om deg, Pavan! Du er jo så flink på skolen og i norsk, det er ikke deg vi mener!”. Men dere mener jo de menneskene jeg tilhører og er en del av.
Komiske situasjoner er det også lett å havne i. F.eks har jeg en pakistansk venninne fra Horten som er journalist-student og jobber i Horten-avisen. Hun ble en dag sendt på oppdrag for å intervjue en ordfører (eller en mann i det sjiktet i hvertfall), om fotball. Ekte, norsk, god, gammeldags fotball. Denne mannen fikk det likevel for seg at han skulle begynne å uttrykke seg om hvor glad han var for at Horten har blitt flerkulturelt da han så sin intervjuer…Innvandrere er nok interessert i debatten om det flerkulturelle samfunn, men ikke til alle mulige tider av døgnet.
Til tross for slike problemer, tror jeg at de har gjort at jeg har utviklet meg til å bli et sterkere og rikere mennesker. Det var derfor jeg startet med å si at det er en velsignelse å være fra to kulturer. Kanskje er det derfor alle mine norske venner drømmer om å reise. Akkurat nå kunne jeg ikke tenke meg å bo i samme land som jeg kommer fra.
Jeg har ikke skrevet noe spesifikt om det å være gutt eller det å være jente. En ting jeg kan komme på er at jenter noen ganger dømmes fortere i vår kultur, mens gutter noen ganger dømmes fortere blant nordmenn. Hvis en jente for eksempel gjør noe galt som ikke aksepteres av kulturen eller religionen, f.eks drikke alkohol, så blir det noen ganger mye mer bråk ut av det enn hvis en gutt hadde gjort det samme. Dette er fordi at noen legger hele familiens ære på jenten. Dette irriterer meg veldig, fordi det egentlig er feil ifølge vår religion.
Når det kommer til gutter, så er det noen ganger sånn at hvis de har litt skjegg, eller heter Ahmed eller Muhammed, så kan de f.eks ha vanskeligere for å få jobb eller bli forhåndsdømt lettere enn andre. Folk synes de er skumle. Dette er selvfølgelig totalt urettferdig; at man skal dømmes pga utseendet! For jenter er ikke dette et like stort problem. Noen nordmenn sympatiserer med oss. De tror vi er stakkars, små skapninger og kan være ekstra hyggelige mot oss på grunn av det. Men det er faktisk ikke slik at vi ikke er selvstendige og sterke individer vi også. Begge kulturer, både innvandrere og nordmenn, har derfor noe å jobbe med videre.

/
Gjesteskribent: Pavan