Maria var på Oslo S, med en kompis. Det blåste veldig og klokken var 20.00. Kvelden var mørk.
Vennen het Ali og var 17 år gammel. Maria var 15 år. De var ved en barnehage i Oslo, og hadde det veldig moro. Men plutselig begynte de å krangle. Det eneste Maria sa til Ali var: ”Kan du slutte å røyke? Det er ikke bra. Jeg sier det bare for din egen del”. Da klikket han helt, og begynte å banne til henne. Maria ble lei seg, og sa: ”Dra til helvete!”.
Senere kom en annen kompis av Maria. Hun dro han i armen og sa: ”La oss gå herfra”. Ali fikk tårer i øynene, og ble helt stille. Han sa: ”Visste ikke at Maria skulle ta det så hardt, at hun ville gå fra meg”. Han begynte å kaste steiner, rundt omkring og gråt som bare det. Ali tenkte: ”Hvis jeg ikke hadde sagt alt dette til henne, så hadde hun aldri forlatt meg. Alt er min feil”.
Maria sa til venninna si: ”Ali var en hyggelig og følsom gutt. Han hadde søte sjarmerende øyne. Kroppen hans var perfekt og han ligna på en modell. Men det var galt at han såret meg, og jeg greide aldri å tilgi. Til tross for det han gjorde mot meg, så er jeg like glad i han som alltid.
Men når tro blir til frykt, håp til tap og vennskap til sorg. Hva har man igjen da? Det er bare en gåte med ukjente svar.
Skrevet av Nazish Rashid
Thursday, April 24, 2008
Wednesday, April 16, 2008
Dikt
Når du ser på meg, blir jeg så glad!
Når du smiler, kan jeg ikke la være å tenke på det nå og da.
Så kommer det triste ansiktet som gjenspeiler mitt.
Det er sannheten om at det aldri blir deg og meg.
Skrevet av en av medlemmene i Sher'a
Når du smiler, kan jeg ikke la være å tenke på det nå og da.
Så kommer det triste ansiktet som gjenspeiler mitt.
Det er sannheten om at det aldri blir deg og meg.
Skrevet av en av medlemmene i Sher'a
Om Sher'a
Ja jeg vil skrive hva jeg syns om fredagsklubben :
Det er et utrolig bra sted,jeg lærer MASSE! Det beste som er på fredagsklubben er når vi får besøk,eller går på teater osv. Fordi jeg får sånn følelse av Lykke,jeg blir så utrolig glad og når noen forteller om bøkenesom de har skrevet om livet sitt jeg kan sitte og høre dem snakke i TIMEVIS uten å bli lei av det det er så spennendes ,sist gang vi hadde besøk av Suzan jeg hadde tårer i øyne det var så rørendes og trist:(men men jeg vil bare si at jeg elsker å gå på fredagsklubben :))
Bahra
Jeg syns det beste med fredagsklubben er at vi finner på morsomme ting som oftes & vi lærer samtidig som vi har det gøy (som oftes)
& Jeg håper vi kommer til å klare å holde klubben ''oppe'' lenge :)
Fariha
Jeg liker Sher'a fordi det alltid er noe å gjøre der, og man slipper å kjede seg på en fredag.
Vi lærer ting i klubben og har det gøy. Vi hører for eksempel på folks historier, da ser man hvor forskjell folks liv er osv. Vi gjør også ting som å dra på kino, teater og andre ting som ellers kansje ikke hadde vært lett å få til. Det er gøy der og jeg anbefaler at flere blir med.
Farhat
Det er et utrolig bra sted,jeg lærer MASSE! Det beste som er på fredagsklubben er når vi får besøk,eller går på teater osv. Fordi jeg får sånn følelse av Lykke,jeg blir så utrolig glad og når noen forteller om bøkenesom de har skrevet om livet sitt jeg kan sitte og høre dem snakke i TIMEVIS uten å bli lei av det det er så spennendes ,sist gang vi hadde besøk av Suzan jeg hadde tårer i øyne det var så rørendes og trist:(men men jeg vil bare si at jeg elsker å gå på fredagsklubben :))
Bahra
Jeg syns det beste med fredagsklubben er at vi finner på morsomme ting som oftes & vi lærer samtidig som vi har det gøy (som oftes)
& Jeg håper vi kommer til å klare å holde klubben ''oppe'' lenge :)
Fariha
Jeg liker Sher'a fordi det alltid er noe å gjøre der, og man slipper å kjede seg på en fredag.
Vi lærer ting i klubben og har det gøy. Vi hører for eksempel på folks historier, da ser man hvor forskjell folks liv er osv. Vi gjør også ting som å dra på kino, teater og andre ting som ellers kansje ikke hadde vært lett å få til. Det er gøy der og jeg anbefaler at flere blir med.
Farhat
Sunday, December 2, 2007
Å VOKSE OPP I TO KULTURER
Å vokse opp i to kulturer er en velsignelse. Når man vokser opp i et land, men egentlig kommer fra et land på den andre siden av kloden, lærer man å se verden fra et større perspektiv. Etter hvert som man vokser opp, erfarer man at det ofte er to sider av en sak. Som innvandrer liker man ikke å bli dømt for sin tilhørighet, men den gylne regel sier ”Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg”. Når man selv ikke vil bli stigmatisert tvinges man til å ikke generalisere andre heller. Det er noe av det fineste jeg har lært, en av de beste gavene som innvandrer: Å forsøke å ha et åpent sinn og å se ting fra et annet perspektiv.
I tillegg får man muligheten til å dra det positive ut fra to kulturer og muligheten til å kritisere begge. Dette er nok med på å gjøre slik at man forsøker å hele tiden se en sak fra to sider.
Det å ha en annen religion og kultur enn majoriteten gjør at man ikke tar noe som en selvfølge. Å finne sin egen identitet er noe som man tvinges til å gjøre selv, man kan ikke bare følge massene, f.eks å be fem ganger daglig. Det er ikke noe man gjør for at alle andre gjør det, det valget må man ta selv.
Man må reflektere mye over hvem man er, hvordan man ønsker å leve, hva slags omgivelser man trives i, og ikke minst må man begrunne det overfor de mange nysjerrige mennesker rundt seg. Man blir grillet om, i mitt tilfelle, Islam og Pakistan, som om man var presten selv eller en veldig erfaren og bereist journalist som kjenner alle forhold i Pakistan. Egentlig er jeg jo et helt vanlig menneske som ikke kan mer om Pakistan enn nordmenn kan om Norge eller hva som står i Bibelen. All denne refleksjonen over hvorfor vi gjør som vi gjør, de riktige ordene man ikke finner for å kunne forklare noe, tvinger oss til å søke kunnskap og definere oss selv. Dette kan selvfølgelig være vanskelig, fordi det er mange sider ved et mennesket. Allikevel er dette noe som hjelper oss å finne frem til noen holdepunkter, til hva man vil med livet, til å tørre å gjøre ting på sin måte.
Kanskje er det også positivt å komme fra et fattig land fullt av problemer. Da er man hele tiden forbundet til det forferdelige som skjer i verden. Gjennom besøk i Pakistan lærer man hva livet virkelig kan by på, og man blir mint på hvor heldig man er. Kanskje er dette noe som kan motivere til å gjøre noe med alle privilegiene man har fått: ta en høy utdannelse eller hjelpe mennesker.
Det morsomme med å ha røtter både til den pakistanske landsbygda, og det å ha rike slektninger som lever luksuslivet i storbyene der, og det å være oppvokst i Norge, gjør at man føler at man passer inn overalt. Jeg tror jeg kunne ha klart å delta på en av kongens bursdager på slottet uten å klovne meg ut for mye. Samtidig er jeg bestevenn med fluene og fortrolig med kumøkken som henger der til tørk på husveggene i landsbyen.
Selvfølgelig er ikke det å være innvandrer bare en dans på roser. Det kan være vanskelig å leve opp til foreldres mål, de norske som ønsker at man skal følge ordtaket ”When in Rome, do like the Romans”- mål, det kan være vanskelig å leve 100% slik din religion eller kultur ønsker.
Jeg kommer fra BV/Lommedalen. Med andre ord har jeg vært eneste innvandrer blant et hav av blonde hoder. Da jeg var liten vet jeg ikke hvor klar over denne forskjell jeg selv var. Jeg tegnet jo meg selv med gult hår! Uten å tenke over det. Til en dag tanten min så rart på tegningen og sa: Du har da ikke gult hår. Så sluttet jeg med det.
Som den eneste blant andre nordmenn kommer det en tid hvor man ikke kan sosialisere like mye med dem lenger. Når de begynner å få kjærester, når de begynner å drikke, når de begynner å arrangere fester for begge kjønn. Og hvem skal man gå til da? Vanskelig å få reell forståelse fra foreldrene. Ikke bare nok med at de legger pakistanske verdier og sin ungdomstid i Pakistan til grunn, men den pakistanske landsbygda på 70-tallet! Og den pakistanske landsbygda på 70-tallet, er så fjernt fra dagens storby-Pakistan som det er mulig å komme.
I Pakistan i dag føler jeg meg noen ganger ille til mote blant alle de pakisterne som skal prøve å være så moderne- selv jeg som kommer fra Norge. Her er det en annen ting som kan bli litt kjedelig innimellom: noen ganger blir det vanskelig å passe inn i både Norge og Pakistan, og så sitter man med følelsen av at man ikke har noen ting. Dette motstrider det jeg sa om å passe inn overalt, men så motstridende følelser har man altså som innvandrer. Akkurat som norske værforhold, forandrer de seg fra dag til dag.
”Du har så vakre pianofingre!” pleide en norsk familievenn av oss å si og sette meg på pianoet sitt. Det er et av de komplimentene jeg kommer til å huske lengst. Helt fra jeg var liten har jeg vært fascinert og tiltrukket av piano, sang, kunstløp og teater. Ballsport var aldri noe for meg. Men som jeg skulle ønske det var. Alle mine musikalske interesser og kanskje evner som kunne ha utviklet seg, har aldri kunne blitt til noe.
I vår kultur er ikke slikt anstendig. Det er greit for moro skyld, for pakistanere er egentlig et veldig danseglad folk og en gjeng musikkelskere. Det finnes ikke en pakistansk reklame uten en bollywood melodi i bakgrunnen. Og har dere noen gang vært i pakistansk bryllup, så har dere kanskje fått se hva ekte dans er for noe. Men å gå på en skole hvor man lærer det, eller velge det som profesjon, det er ikke anstendig.
Motsatt kan man jo også bli oppgitt innimellom. Det er ikke så veldig hyggelig når dine egne klassekamerater sitter og snakker ikke fullt så positive ting om innvandrere, rett opp i ansiktet på deg. Når de merker at jeg er der er reaksjonen: ”Men vi snakker ikke om deg, Pavan! Du er jo så flink på skolen og i norsk, det er ikke deg vi mener!”. Men dere mener jo de menneskene jeg tilhører og er en del av.
Komiske situasjoner er det også lett å havne i. F.eks har jeg en pakistansk venninne fra Horten som er journalist-student og jobber i Horten-avisen. Hun ble en dag sendt på oppdrag for å intervjue en ordfører (eller en mann i det sjiktet i hvertfall), om fotball. Ekte, norsk, god, gammeldags fotball. Denne mannen fikk det likevel for seg at han skulle begynne å uttrykke seg om hvor glad han var for at Horten har blitt flerkulturelt da han så sin intervjuer…Innvandrere er nok interessert i debatten om det flerkulturelle samfunn, men ikke til alle mulige tider av døgnet.
Til tross for slike problemer, tror jeg at de har gjort at jeg har utviklet meg til å bli et sterkere og rikere mennesker. Det var derfor jeg startet med å si at det er en velsignelse å være fra to kulturer. Kanskje er det derfor alle mine norske venner drømmer om å reise. Akkurat nå kunne jeg ikke tenke meg å bo i samme land som jeg kommer fra.
Jeg har ikke skrevet noe spesifikt om det å være gutt eller det å være jente. En ting jeg kan komme på er at jenter noen ganger dømmes fortere i vår kultur, mens gutter noen ganger dømmes fortere blant nordmenn. Hvis en jente for eksempel gjør noe galt som ikke aksepteres av kulturen eller religionen, f.eks drikke alkohol, så blir det noen ganger mye mer bråk ut av det enn hvis en gutt hadde gjort det samme. Dette er fordi at noen legger hele familiens ære på jenten. Dette irriterer meg veldig, fordi det egentlig er feil ifølge vår religion.
Når det kommer til gutter, så er det noen ganger sånn at hvis de har litt skjegg, eller heter Ahmed eller Muhammed, så kan de f.eks ha vanskeligere for å få jobb eller bli forhåndsdømt lettere enn andre. Folk synes de er skumle. Dette er selvfølgelig totalt urettferdig; at man skal dømmes pga utseendet! For jenter er ikke dette et like stort problem. Noen nordmenn sympatiserer med oss. De tror vi er stakkars, små skapninger og kan være ekstra hyggelige mot oss på grunn av det. Men det er faktisk ikke slik at vi ikke er selvstendige og sterke individer vi også. Begge kulturer, både innvandrere og nordmenn, har derfor noe å jobbe med videre.
/
Gjesteskribent: Pavan
I tillegg får man muligheten til å dra det positive ut fra to kulturer og muligheten til å kritisere begge. Dette er nok med på å gjøre slik at man forsøker å hele tiden se en sak fra to sider.
Det å ha en annen religion og kultur enn majoriteten gjør at man ikke tar noe som en selvfølge. Å finne sin egen identitet er noe som man tvinges til å gjøre selv, man kan ikke bare følge massene, f.eks å be fem ganger daglig. Det er ikke noe man gjør for at alle andre gjør det, det valget må man ta selv.
Man må reflektere mye over hvem man er, hvordan man ønsker å leve, hva slags omgivelser man trives i, og ikke minst må man begrunne det overfor de mange nysjerrige mennesker rundt seg. Man blir grillet om, i mitt tilfelle, Islam og Pakistan, som om man var presten selv eller en veldig erfaren og bereist journalist som kjenner alle forhold i Pakistan. Egentlig er jeg jo et helt vanlig menneske som ikke kan mer om Pakistan enn nordmenn kan om Norge eller hva som står i Bibelen. All denne refleksjonen over hvorfor vi gjør som vi gjør, de riktige ordene man ikke finner for å kunne forklare noe, tvinger oss til å søke kunnskap og definere oss selv. Dette kan selvfølgelig være vanskelig, fordi det er mange sider ved et mennesket. Allikevel er dette noe som hjelper oss å finne frem til noen holdepunkter, til hva man vil med livet, til å tørre å gjøre ting på sin måte.
Kanskje er det også positivt å komme fra et fattig land fullt av problemer. Da er man hele tiden forbundet til det forferdelige som skjer i verden. Gjennom besøk i Pakistan lærer man hva livet virkelig kan by på, og man blir mint på hvor heldig man er. Kanskje er dette noe som kan motivere til å gjøre noe med alle privilegiene man har fått: ta en høy utdannelse eller hjelpe mennesker.
Det morsomme med å ha røtter både til den pakistanske landsbygda, og det å ha rike slektninger som lever luksuslivet i storbyene der, og det å være oppvokst i Norge, gjør at man føler at man passer inn overalt. Jeg tror jeg kunne ha klart å delta på en av kongens bursdager på slottet uten å klovne meg ut for mye. Samtidig er jeg bestevenn med fluene og fortrolig med kumøkken som henger der til tørk på husveggene i landsbyen.
Selvfølgelig er ikke det å være innvandrer bare en dans på roser. Det kan være vanskelig å leve opp til foreldres mål, de norske som ønsker at man skal følge ordtaket ”When in Rome, do like the Romans”- mål, det kan være vanskelig å leve 100% slik din religion eller kultur ønsker.
Jeg kommer fra BV/Lommedalen. Med andre ord har jeg vært eneste innvandrer blant et hav av blonde hoder. Da jeg var liten vet jeg ikke hvor klar over denne forskjell jeg selv var. Jeg tegnet jo meg selv med gult hår! Uten å tenke over det. Til en dag tanten min så rart på tegningen og sa: Du har da ikke gult hår. Så sluttet jeg med det.
Som den eneste blant andre nordmenn kommer det en tid hvor man ikke kan sosialisere like mye med dem lenger. Når de begynner å få kjærester, når de begynner å drikke, når de begynner å arrangere fester for begge kjønn. Og hvem skal man gå til da? Vanskelig å få reell forståelse fra foreldrene. Ikke bare nok med at de legger pakistanske verdier og sin ungdomstid i Pakistan til grunn, men den pakistanske landsbygda på 70-tallet! Og den pakistanske landsbygda på 70-tallet, er så fjernt fra dagens storby-Pakistan som det er mulig å komme.
I Pakistan i dag føler jeg meg noen ganger ille til mote blant alle de pakisterne som skal prøve å være så moderne- selv jeg som kommer fra Norge. Her er det en annen ting som kan bli litt kjedelig innimellom: noen ganger blir det vanskelig å passe inn i både Norge og Pakistan, og så sitter man med følelsen av at man ikke har noen ting. Dette motstrider det jeg sa om å passe inn overalt, men så motstridende følelser har man altså som innvandrer. Akkurat som norske værforhold, forandrer de seg fra dag til dag.
”Du har så vakre pianofingre!” pleide en norsk familievenn av oss å si og sette meg på pianoet sitt. Det er et av de komplimentene jeg kommer til å huske lengst. Helt fra jeg var liten har jeg vært fascinert og tiltrukket av piano, sang, kunstløp og teater. Ballsport var aldri noe for meg. Men som jeg skulle ønske det var. Alle mine musikalske interesser og kanskje evner som kunne ha utviklet seg, har aldri kunne blitt til noe.
I vår kultur er ikke slikt anstendig. Det er greit for moro skyld, for pakistanere er egentlig et veldig danseglad folk og en gjeng musikkelskere. Det finnes ikke en pakistansk reklame uten en bollywood melodi i bakgrunnen. Og har dere noen gang vært i pakistansk bryllup, så har dere kanskje fått se hva ekte dans er for noe. Men å gå på en skole hvor man lærer det, eller velge det som profesjon, det er ikke anstendig.
Motsatt kan man jo også bli oppgitt innimellom. Det er ikke så veldig hyggelig når dine egne klassekamerater sitter og snakker ikke fullt så positive ting om innvandrere, rett opp i ansiktet på deg. Når de merker at jeg er der er reaksjonen: ”Men vi snakker ikke om deg, Pavan! Du er jo så flink på skolen og i norsk, det er ikke deg vi mener!”. Men dere mener jo de menneskene jeg tilhører og er en del av.
Komiske situasjoner er det også lett å havne i. F.eks har jeg en pakistansk venninne fra Horten som er journalist-student og jobber i Horten-avisen. Hun ble en dag sendt på oppdrag for å intervjue en ordfører (eller en mann i det sjiktet i hvertfall), om fotball. Ekte, norsk, god, gammeldags fotball. Denne mannen fikk det likevel for seg at han skulle begynne å uttrykke seg om hvor glad han var for at Horten har blitt flerkulturelt da han så sin intervjuer…Innvandrere er nok interessert i debatten om det flerkulturelle samfunn, men ikke til alle mulige tider av døgnet.
Til tross for slike problemer, tror jeg at de har gjort at jeg har utviklet meg til å bli et sterkere og rikere mennesker. Det var derfor jeg startet med å si at det er en velsignelse å være fra to kulturer. Kanskje er det derfor alle mine norske venner drømmer om å reise. Akkurat nå kunne jeg ikke tenke meg å bo i samme land som jeg kommer fra.
Jeg har ikke skrevet noe spesifikt om det å være gutt eller det å være jente. En ting jeg kan komme på er at jenter noen ganger dømmes fortere i vår kultur, mens gutter noen ganger dømmes fortere blant nordmenn. Hvis en jente for eksempel gjør noe galt som ikke aksepteres av kulturen eller religionen, f.eks drikke alkohol, så blir det noen ganger mye mer bråk ut av det enn hvis en gutt hadde gjort det samme. Dette er fordi at noen legger hele familiens ære på jenten. Dette irriterer meg veldig, fordi det egentlig er feil ifølge vår religion.
Når det kommer til gutter, så er det noen ganger sånn at hvis de har litt skjegg, eller heter Ahmed eller Muhammed, så kan de f.eks ha vanskeligere for å få jobb eller bli forhåndsdømt lettere enn andre. Folk synes de er skumle. Dette er selvfølgelig totalt urettferdig; at man skal dømmes pga utseendet! For jenter er ikke dette et like stort problem. Noen nordmenn sympatiserer med oss. De tror vi er stakkars, små skapninger og kan være ekstra hyggelige mot oss på grunn av det. Men det er faktisk ikke slik at vi ikke er selvstendige og sterke individer vi også. Begge kulturer, både innvandrere og nordmenn, har derfor noe å jobbe med videre.
/
Gjesteskribent: Pavan
Wednesday, November 14, 2007
Et tre i Bjørnebærstien
Det er fine trær i Bjørnebærstien. På bildet ser du et vakkert tre ved veien.Vi har dugnad hvert år og da deltar alle for å rydde utenfor blokkene der de bor.
Dette bildet er fra 2006 og denne søte jenta leker hjemme med familien sin.Hun er jenta til Araz Ahmed og heter Helan. Hun ble født 18.06.05 på Bærum sykehus. Bærum sykehus er det nærmeste sykehuset for oss som bor på Rykkinn.
Dette bildet er fra 2006. Det er sommer og mange er ute i Bjørnebærstien. Fra den gule bommen og nedover er der man henger og leker mest.Det er blokker hele veien nedover,og de har pusset opp alle. Den røde bommen pleier ikke å være der. Men er der hvert år for de som skal kaste ting. Alle liker seg fint her.
Subscribe to:
Posts (Atom)
